Illustrasjon, ukjent
Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden vilde bli mig for kort om jeg skulde fortelle om Gideon og Barak og Samson og Jefta, om David og Samuel og profetene, som ved tro seiret over kongeriker, håndhevde rettferdighet, fikk løfter opfylt, stoppet gapet på løver, slukket ilds kraft, slapp fra sverds egg, fikk styrke igjen efter sykdom, blev veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike; kvinner fikk sine døde igjen ved opstandelse; andre blev utspent til pinsel og vilde ikke ta imot utløsning, forat de kunde få del i en bedre opstandelse; andre fikk lide spott og hudstrykning, ja bånd og fengsel; de blev stenet, gjennemsaget, fristet; de døde for sverd; de flakket omkring i fåreskinn, i gjeteskinn, de led mangel, trengsel, hård medferd - verden var dem ikke verd - de vanket om i utørkener og fjell og huler og jordkløfter. Og enda alle disse fikk vidnesbyrd for sin tro, opnådde de ikke det som var lovt, fordi Gud forut hadde utsett noget bedre for oss, så de ikke skulde nå fullendelsen uten oss.
Vi ser altså at brevets forfatter plutselig går over fra å ramse opp seirende helter til å ramse opp tilsynelatende nederlag. Han går over fra de som seiret over kongeriker til de som endte sine dager i hendene til kongens bødler. Fra de som stoppet gapet på løver til de som ble spist av løver. Fra de som unnslapp sverdet til de som døde ved sverdet. Fra de som fikk styrke igjen etter sykdom til de som forgikk under tortur, sult og alle slags lidelser.
Men brevets forfatter ser ikke ut til å ense dette skillet i det hele tatt, eller gjøre noe nummer ut av det. Begge gruppene havner hos ham i samme kategori: Skyen av vitner. De vi oppfordres til å slå følge med, og «avlegge alt som tynger, og synden som henger så ved oss og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt» (Hebr 12:1). Hvordan kan dette ha seg? Burde vi ikke fokusere på de som vant store seiere i tro? Og prøve å ikke tenke så mye på de som sikkert gjorde sitt beste og ba så godt de kunne, men likevel bukket under?
Eller kanskje Gud har en anen måte å måle suksess på enn det vi er vant med?
Troen er altså ikke bare et middel til å seire. Men det er selve substansen av seieren.
Hva om selve substansen av deres seier ikke var den ytre suksessen, murer som raste, temmede løver og fiender jaget på flukt? Hva om substansen av deres seier var deres tro? Den troen som gjorde at noen sto i mektige seiere når Gud demonstrerte sin kraft. Mens andre, ved den samme tro, sto trofaste til Gud i store ytre nederlag og viste verden at selv i de verste prøvelser er Gud nok. Det er derfor Johannes kan si i sitt første brev:
For alt det som er født av Gud, seirer over verden; og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.
Troen er altså ikke bare et middel til å seire. Men det er selve substansen av seieren. Troen er seieren som har seiret over verden.
Det normale kristenliv er å vandre i seier over synd og over verden.
Så mange av oss har blitt nøye opplært til å ta til takke med et middelmådig kristenliv. Et kristenliv i nederlag. Men det normale kristenliv er å vandre i seier over synd og over verden. Se på de som har gått foran. Vi tjener samme Gud. Han som gjennom historien noen gang har valgt å demonstrere sin kraft gjennom de troende, ved store mirakler. Mens han andre ganger har demonstrert sin kraft i de troende ved å la de gå gjennom trengsler uten noen mirakuløs utfrielse. Men likevel gitt de nåde og kraft til å prise ham midt i trengselen. Hvorfor ta til takke med nederlag og tvil når en så stor sky av vitner står klare for å vitne om et liv i seier og tro? Det er bare å åpne en Bibel, begynne å lese, og tro.